Jan Øberg*
Lund, Sverige, 28. mai 2008
Det forstår knapt sin egen rolle
Media og politikere formidler et syn om at det internasjonale såkalte «samfunn» er en distansert fredsskaper i verdens konflikter, som nøytralt og upartisk kjemper for frihet, demokrati, fred og menneskerettigheter.
Beklageligvis er dette internasjonale «samfunn» deltagere med fortidige, nåtidige eller fremtidige interesser. Ingen riddere rir altruistisk inn på hvite hester for å redde folk for menneskehetens skyld. Det internasjonale «samfunn» er ingen megler på Balkan, i Midtøsten eller Det fjerne østen. Og om FN kommer nærmest en virkelig meglende rolle, vil ledende medlemmer undergrave den. Nasjonal(istisk)e regjeringer er ikke modne for globalt styre eller det felles beste for alle.
Det internasjonale «samfunn» er en eufemisme: en håndfull vestlige ledere har utnevnt seg selv som talspersoner for verden. Imidlertid har mindre enn 30 av 190+ FN-medlemmer anerkjent Kosovo.
For sent, ikke intellektuelt utstyrt
I et tiår ble Kosovo-konflikten ignorert; fokus var på Slovenia, Kroatia og Bosnia. Ingen reelle forhandlinger ble noen gang avholdt, og partene møttes aldri i Rambouillet. I stedet utstyrte USA og Tyskland de mest grumsete nasjonalistiske-separatistiske kosovoalbanere, bak Dr. Ibrahim Rugovas rygg, som sammen med Makedonias president Kiro Gligorov var den eneste politiske leder i eks-Jugoslavia som praktiserte ikkevold.
Enhver som var informert om regionens komplekser og Kosovos polariserte situasjon på 1980-tallet visste hvor farlig konflikten var. Det var ingen i utenriksministeriene som lyttet. Det var så godt som ingen ekspertise, og Europa var opptatt med Maastricht og Sovjetunionens oppløsning. Jugoslavia ville «fikses» senere.
I tillegg forblir fredsmegling og fredsbygging amatørenes lekeplass. Etter min kjennskap, hadde ingen «megler» sendt til Jugoslavia tatt så meget som et helgekurs i akademiske-profesjonelle kunnskapsfelt som konfliktanalyse, forhandling, konflikttransformasjon eller forsoning. Ville de sende sine unge gutter til fronten uten trening? Ville de selv gjennomgå operasjon av noen uten medisinsk utdannelse?
Utdatert konfliktparadigme
Etter slutten av Den kalde krig var det kun en topartsmodell i beslutningstageres mentale kart. Den ble påført, uten noen forståelse, på Balkan. Serberne ble kastet i rollen som de farlig ekspansjonistiske, ortodokse russere, mens slovenerne, kroatene, muslimene og albanerne, lik de baltiske republikker, spilte de fredselskende, uskyldige, demokratiske vestlige. Nummer to på USAs ambassade i Zagreb fortalte meg at «De må forstå, Dr. Øberg, at vi skal aldri behandle serberne slik vi behandler resten».
Det er derfor vi bevitner uavhengighet for Slovenia og Kroatia, og de facto for kroater i Bosnia (Herceg-Bosna) og albanere, men ikke for serbere i Kroatia, Bosnia og Kosovo. Og i løpet av natten 15.–16. desember 1991 fattet EU sin så langt eneste beslutning med en «felles stemme»: Å prematurt anerkjenne Slovenia og Kroatia ut av Jugoslavia, uten den ringeste anelse om resten, og vel vitende om at det gjorde krig i Bosnia uunngåelig.
Intet prinsipp, det eneste prinsipp
Serbiske minoriteter i Kroatia og Bosnia var hverken berettigede normale menneskerettighetsprinsipper eller beskyttelse av Vesten, ikke verdige å lyttes til. Serberne var Milosevic. Serbernes forbrytelse som folk var at de insisterte på at de ville leve i det multietniske Jugoslavia, og selv å være jugoslaver, men ikke å bli minoriteter i tilfeldig skapte nye land under nye nasjonalistiske lederskap som, historisk, minnet dem om Den annen verdenskrig. Folk som ikke lyttes til vil som oftest gjøre seg hørt på sine egne vis.
Det internasjonale samfunn preket prinsipper og lov – og brøt den i forstand av simpel rettferdighet, minoritetsbeskyttelse, bombingene i Bosnia og Serbia, og anerkjennelsen av Kosovo som en uavhengig stat, i grovt brudd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244, Det europeiske charter, og en serie andre normer og tekster. Lokale ledere ble bragte til Haag-domstolen, vestlige ledere ble enten sparket oppover, som Javier Solana – den høyestrangerende sivilt ansvarlige for ødeleggelsen av Jugoslavia – eller er fremdeles på frifot.
Strategiske interesser snarere enn humanisme
Det dreiet seg ikke om godhet, akkurat, eller rettferdighet. Det var en rasende kamp om det strategiske Balkan, triangelet Midtøsten–Balkan–Sentral-Asia, om smulene etter Sovjetunionen, olje og gass fra Sentral-Asia, EUs identitet, selvmarkering og felles stemme, så vel som atlantiske relasjoner. Det dreiet seg om å gi en form for eksistensberettigelse til en allianse som ikke hadde noen etter at Warszawapakten smuldret opp – NATO. Den største USA-amerikanske base etter Vietnam og før Irak er Bondsteel; men mediene fortalte deg det aldri. Den ble bygget på et øyeblikk, rett utenfor Prishtina, etter NATOs bombing, og knyttet til Clintons militariseringsprogram rundt hele Russland, påbegynt i 1992. Hvis Kosovo hadde forblitt i Serbia, ville Bondsteel ha blitt demontert. Og i Mitrovica i det nordlige Kosovo er det store forekomster av verdifulle metaller.
NATOs bombetabbe på Balkan
Selvsagt var bombingene meningsløse, en manifestasjon av foregående mislykket konflikthåndtering. Dekk det til som om de dumme serberne ikke tar imot vårt tilbud! – et tilbud om å ha NATO ravende rundt overalt i selve Serbia. Milosevic sa nei til dét, og CNNs Christiane Armanpour intervjuet sin ektemann, USAs utenriksdepartements James Rubin, som i Rambouillet sa at serberne valgte krig og albanerne fred.
NATO benyttet Den kosovoalbanske frigjøringshær som sine fotsoldater på bakken, og OSSE bestod av sytti prosent militært personell, under en norsk kristen, Knut Vollebæk – hvilket underlig lag av fredsskapere skulle du kunne undres. Fred var omtrent den eneste ting som ikke kunne komme ut av det, men det hjalp til å rette oppmerksomhet fra Monica Lewinskys besudlede kjole og Clinton–Albrights sanksjonsforskyldte massemord av Iraks barn, til Washingtons edle humanitære pasjon.
Å tro at disse 78 dager og netter i et tilnærmet bombehelvete – jeg var der – ville bringe serbere og albanere nærmere var så latterlig som dets konsekvenser var tragiske. Derfor, Kosovo i dag – milliarder av dollar, hundretusenvis av lidende borgere, tusenvis av «fredsskapere», og hundrevis av løgner og selvbedrag senere.
Selv masseutvandringen av uskyldige serbere fra Kosovo i 1999, hvorav en brøkdel har vendt tilbake, blir ignorert – så også Serbia som vertskap for Europas største flyktningeproblem. Av disse og mange andre grunner vil ørlille Kosovo forbli et regionalt, et europeisk og et globalt spørsmål. Vi har ikke sett slutten på det jugoslaviske drama. Selvstendige Kosovo vil sannsynligvis forlenge det – om ikke på grunn av selve statusen, så for måten den status har blitt oppnådd på. Det vil, således, med all sannsynlighet, forbli en kvernstein rundt halsen på EU og alle andre. Og det vil styrke ønsket om løsrivelse annensteds – Republika Srpska, Makedonia, Kurdistan, Baskerland, Taiwan, Tibet, Syd-Ossetia, Abkhazia…
I en konklusjons sted
Begikk det internasjonale samfunn feil? Eller hadde det en overlagt plan om å ødelegge Jugoslavia? Eller var det en blanding av dette, krydret med konfliktanalfabetisme? Svaret er så enormt komplekst som det er viktig.
Én mekanisme er imidlertid åpenbar: Ved å ha tatt utgangspunkt i det utdaterte konfliktparadigme om to parter – den ene med all rett, den annen med all feil –, lånt fra den nettopp oppløste kaldkrigstruktur, kunne ingenting gå godt. Og ettersom dette internasjonale samfunn som grunnlov ikke kan vedgå at det begår feil, har det måttet bygge på tabber, dekke dem til ved å fremholde sin irrasjonelle, kontraproduktive politikk. Totalsummen er en boomerang-lignende mytedannelse, slik som uavhengige Kosovo og «freden» i det øvrige eks-Jugoslavia.
* Dr. hc. Jan Øberg (oberg@transnational.org) er direktør for den uavhengige tenketank TFF, Transnationella Stiftelsen för Freds- och Framtidsforskning, i Lund i Sverige, og har arbeidet med Kosovo og de øvrige konflikter i det tidligere Jugoslavia siden 1991.
JØ # 1199 B
